Sentral venøs kateterisering er en medisinsk prosedyre som utføres for å lette behandlingen av pasienter, særlig i situasjoner som behovet for å infusjonere store mengder væsker inn i blodet, bruk av langvarig venøs tilgang, bedre hemodynamisk overvåking og blodinfusjon eller parenteral ernæring, for eksempel, som krever sikrere tilgang til blodkar.
Det sentrale venekateteret har en lengde og bredde som er større enn de felles perifere aksessene som brukes i venene til steder som armen, og er utformet for å bli introdusert i store blodårer i kroppen, slik som subklavianen, plassert i thoraxen, den jugulære, som ligger i nakken, eller lårbenet, som ligger i inngangsregionen.
Vanligvis er denne prosedyren vanligvis angitt i intensivavhengighet eller nødssituasjoner, og bør gjøres av legen, etter en teknikk som krever kirurgisk materiale og sterilt utstyr. Etter å ha blitt plassert, er det nødvendig å ta vare på pleie for å observere og forhindre komplikasjoner som infeksjoner eller blødninger.
Hva er det for
Hovedindikasjonene for sentral venøs tilgang inkluderer:
- Tilrettelegge vedlikehold av venøs tilgang i lange perioder, unngår flere punkteringer;
- Infiser store mengder væsker eller medisiner, som ikke støttes av vanlige perifere venøse aksesser.
- Administrer medisiner som kan forårsake irritasjon når ekstravasering oppstår fra en perifer venøs tilgang, for eksempel vasopressorer eller hypertoniske oppløsninger av natriumbikarbonat og kalsium;
- Tillater hemodynamisk overvåking, for eksempel måling av sentralt venetrykk og samling av blodprøver;
- For å utføre hemodialyse, i nødssituasjoner eller når arteriovenøs fistel ennå ikke er installert. Forstå hvordan hemodialyse er gjort og når det er angitt;
- Transfusjon av blod eller blodkomponenter;
- Tilrettelegge behandling av kjemoterapi;
- Tillat parenteral ernæring når det ikke er mulig å mate gjennom mage-tarmkanalen.
Å utføre sentral venøs tilgang bør være forsiktig med å redusere risikoen for komplikasjoner. Således er denne prosedyren ikke angitt i tilfeller av infeksjon eller deformiteter av stedet som skal punkteres, endringer i blodkoagulasjon eller når det er alvorlig risiko for blødning, unntatt i spesielle situasjoner angitt av legen.
Hvordan det er gjort
For å utføre sentral venøs kateterisering er det nødvendig å posisjonere pasienten som vanligvis ligger på båren. Legen vil da identifisere den nøyaktige plasseringen av punkteringen, og området og omgivende hud vil bli rengjort for å eliminere infeksjon.
I tillegg må legen og personalet ha forsiktig håndvasket og være utstyrt med utstyr som reduserer infeksjonsrisikoen som sterile hansker, maske, lue, kirurgisk forkle og sterile felt.
Den mest brukte teknikken for å utføre sentral venøs kateterisering kalles Seldinger teknikken. For å gjøre dette bør i tillegg til verneutstyret poser og utstyr til serum, bedøvelse, steril gaze, skalpell og det sentrale katetersettet som inneholder nål, ledningstråd, dilator og intravenøst kateter brukes som materialer. nål og tråd for å feste kateteret i huden.
For tiden velger noen leger også å bruke ultralyd for å veilede kateterinnføring og redusere risikoen for komplikasjoner.
Det er også viktig å huske at fordi det er en invasiv prosedyre, er det nødvendig å informere og få samtykke fra pasienten for å oppnå dette, unntatt i nødstilfeller eller i overhengende fare for død, når kommunikasjon ikke er mulig.
Typer av sentral venøs tilgang
Sentral venøs kateterisering kan utføres på 3 måter, i henhold til venen valgt å punkteres:
- Vein subclavian;
- Indre jugular venen;
- Femoralvein.
Valget av venøs tilgangstype er laget av legen i henhold til pasientens erfaring, preferanse og egenskaper, som alle er effektive, har fordeler og ulemper. For eksempel, hos pasienter som har hatt thoraxtrauma eller krever kardiopulmonal gjenopplivning, er femoral vene punktering indikert, mens tilgangene med jugulære eller subklaviske vener har lavere sjanse for forurensning.
Se etter andre typer kateterisering som kan være nødvendig.
Mulige komplikasjoner
Central venøs tilgang kan forårsake noen komplikasjoner som blødning, blåmerker, infeksjon, lungeperforering, arytmi eller venøs trombose.
