Hva er dermatitt lidelse og hvordan å behandle det

Depersonalisasjonsforstyrrelse, eller dislokalisjonssyndrom, er en sykdom hvor personen føler seg frakoblet fra sin egen kropp, som om han var en ekstern observatør av seg selv. Det er vanlig at det også er symptomer på derealisering, noe som betyr en endring i oppfatningen av miljøet som det innebærer, som om alt rundt er uvirkelig eller kunstig.

Dette syndromet kan oppstå plutselig eller gradvis, og selv om det kan forekomme hos friske mennesker, i situasjoner med stress, intens tretthet eller narkotikabruk, er det veldig mye forbundet med psykiatriske lidelser, for eksempel depresjon, angstlidelser eller schizofreni eller nevrologiske sykdommer som epilepsi, migrene eller hjerneskade.

For å behandle dislokasjonsforstyrrelse er det nødvendig å følge opp med psykiater, som vil lede til bruk av rettsmidler som antidepressiva og anxiolytika, samt psykoterapi.

Viktigste symptomer

I forstyrrelsen av depersonalisering og derealisering behandler personen sine følelser på en forandret måte, og utvikler symptomer som:

1. Følelsen av at du er en ekstern observatør av kroppen din eller at kroppen ikke tilhører deg;
2. Tanken om at den er skilt fra seg selv og miljøet;
3. Følelse av fremmedhet;
4. Hvis du ser i speilet og du ikke gjenkjenner deg selv;
5. Å være i tvil om noen ting virkelig skjedde med dem, eller hvis de bare drømte eller forestilte disse tingene.
6. Å være et sted og ikke vite hvordan det kom eller har gjort noe og ikke husker hvordan;
7. Ikke gjenkjenn noen familiemedlemmer eller husk ikke viktige livshendelser;
8. Ikke å ha følelser eller å være i stand til å føle smerte på bestemte tider;
9. Følelsen som om de er to forskjellige mennesker, fordi de forandrer seg fra en situasjon til en annen;
10. Følelsen som om alt var uskarpt, slik at folk og ting synes å være langt eller for uskarpt, som om de drømmer om våken.

I dette syndromet kan personen følelsen av at de dagdrømmer eller at det de opplever ikke er ekte, så det er vanlig at dette syndromet forveksles med overnaturlige hendelser.

Utbruddet av forstyrrelsen kan være plutselig eller gradvis, med andre psykiatriske symptomer som humørsvingninger, angst og andre psykiske lidelser som er vanlige. I enkelte tilfeller kan depersonalisering presentere enkelte episoder, i måneder eller år, og deretter blir det kontinuerlig.

Hvordan bekrefte

I tilfelle symptomer som indikerer depersonalisasjonsforstyrrelsen, er det nødvendig å konsultere psykiateren, som kan bekrefte diagnosen når man vurderer intensiteten og hyppigheten av disse symptomene.

Det er viktig å huske at det ikke er uvanlig at noen av symptomene som indikerer dette syndromet forekommer enkeltvis, en gang eller annen, men hvis de er vedvarende eller noen gang forekommende, må du være bekymret.

Hvem har større risiko

Depersonalisasjonssyndrom er mer vanlig hos personer med følgende risikofaktorer:

• depresjon;
• Panikk syndrom;
• schizofreni;
• Nevrologiske sykdommer, som epilepsi, hjernesvulst eller migrene;
• Intense stress;
• Emosjonell mishandling;
• Lange perioder med søvnmangel;
• Traumer i barndommen, spesielt mishandling eller fysisk og psykologisk overgrep.

I tillegg kan denne lidelsen også avledes av bruk av rusmidler som cannabis eller andre hallusinogene legemidler. Det er viktig å huske at narkotika generelt sett er veldig knyttet til utviklingen av psykiatrisk sykdom. Forstå hvilke typer stoffer og deres helsekonsekvenser.

Hvordan er behandlingen ferdig?

Depersonalisasjonsforstyrrelsen har en kur, og behandlingen behandles av psykiater og psykolog. Psykoterapi er den viktigste formen for behandling, og inkluderer for eksempel psykoanalytiske teknikker og kognitive atferdsbehandlinger, som for eksempel er svært viktige for å kontrollere følelser og redusere symptomer.

Psykiateren kan også foreskrive medisiner som hjelper til å kontrollere angst og humørsvingninger med anxiolytiske eller antidepressive medisiner som for eksempel Clonazepam, Fluoxetin eller Clomipramine.