Hvordan hjelpe barnet ditt med å takle kreft

Barn opp til 6 år
Barn fra 6 til 12 år
Tenåringer i alderen 13 til 18 år

Barn og ungdom reagerer forskjellig på diagnosen kreft, avhengig av alder, utvikling og personlighet. Imidlertid er det noen følelser som er vanlige hos barn i samme alder, og det er derfor også noen strategier som foreldre kan gjøre for å hjelpe barnet deres med å takle kreft.

Slå kreft er mulig, men nyhetens ankomst mottas ikke alltid på den beste måten, i tillegg til at behandlingen har mange bivirkninger involvert. Imidlertid er det noen strategier som kan hjelpe deg med å overvinne denne delikate fasen på en mer jevn og behagelig måte.

Barn opp til 6 år

Hvordan føler du deg?

Barn i denne alderen er redd for å bli skilt fra foreldrene sine, og er redde og opprørte fordi de må gjennomgå smertefulle medisinske prosedyrer, og kan få raserianfall, skrike, slå eller bite. I tillegg kan de få mareritt, gå tilbake til gammel oppførsel som sengevetting eller tommelsuging og nekter å samarbeide, motstå ordre eller samhandle med andre mennesker.

Hva å gjøre?

Berolige, klemme, kose, synge, spille en sang for barnet eller distrahere det med leker;
Hold deg alltid sammen med barnet under medisinske tester eller prosedyrer;
Ha barnets favorittkosedyr, teppe eller leketøy i rommet;
Lag et muntert, fargerikt sykehusrom med god belysning, med barnets personlige gjenstander og tegninger laget av barnet;
Opprettholde barnets vanlige tidsplan, for eksempel søvn og måltider;
Ta deg tid ut av dagen til å leke med barnet, leke eller gjøre en aktivitet;
Bruk en telefon, datamaskin eller annen måte slik at barnet kan se og høre en forelder som ikke kan være sammen med dem;
Gi veldig enkle forklaringer på hva som skjer, selv når du er trist eller gråter, for eksempel "Jeg føler meg litt trist og sliten i dag og gråt hjelper meg til å bli bedre";
Lær barnet å uttrykke sine følelser på en sunn måte, for eksempel å tegne, snakke eller slå en pute, i stedet for å bite, rope, slå eller sparke;
Belønne barnets god oppførsel når det samarbeider med medisinske undersøkelser eller prosedyrer, og gi for eksempel en iskrem hvis dette er mulig.

Barn fra 6 til 12 år

Hvordan føler du deg?

Barn i denne alderen kan være opprørt over å måtte gå glipp av skolen og ikke se venner og kolleger på skolen, skyldige i å tro at de kan ha forårsaket kreft og bekymret for å tro at kreften fanger opp. Barn mellom 6 og 12 år kan også vise sinne og tristhet over at de har blitt syke og at deres liv har endret seg.

Hva å gjøre?

Forklar diagnosen og behandlingsplanen på en enkel måte for barnet å forstå;
Svar på alle barnets spørsmål oppriktig og enkelt. For eksempel hvis barnet spør "Skal jeg ha det bra?" svar oppriktig: "Jeg vet ikke, men leger vil gjøre alt mulig";
Insister og forsterk ideen om at barnet ikke forårsaket kreft;
Lær barnet at det har rett til å være trist eller sint, men at han skal snakke med foreldrene om det;
Del med læreren og klassekameratene hva som skjer med barnet, og oppfordre barnet til å gjøre dette også;
Organiser daglige aktiviteter for å skrive, tegne, male, collage eller fysisk trening;
Hjelp barnet med å få kontakt med søsken, venner og kolleger på skolen gjennom besøk, kort, telefonsamtaler, tekstmeldinger, videospill, sosiale nettverk eller e-post;
Utvikle en plan for barnet for å holde kontakten med skolen, se på klassene gjennom datamaskinen, for eksempel ha tilgang til materialet og leksene;
Oppmuntre barnet til å møte andre barn med samme sykdom.

Tenåringer i alderen 13 til 18 år

Hvordan føler du deg?

Tenåringer føler seg opprørte over å måtte gå glipp av skolen og slutte å være sammen med vennene sine, i tillegg til at de føler at de ikke har frihet eller uavhengighet, og at de trenger støtte fra venner eller lærere, som ikke alltid er til stede. Tenåringer kan også leke med det faktum at de har kreft eller prøver å tenke positivt og på et annet tidspunkt gjøre opprør mot foreldrene, legene og behandlingene.

Hva å gjøre?

Gi komfort og empati, og bruk humor til å takle frustrasjon;
Ta med den unge i alle diskusjoner om diagnosen eller behandlingsplanen;
Oppfordre tenåringen til å stille alle spørsmål fra leger;
Insister og forsterk ideen om at tenåringen ikke forårsaket kreft;
La ungdommen snakke med helsepersonell alene;
Oppfordre tenåringer til å dele nyheter om sykdommen med venner og holde kontakten med dem;
Oppfordre tenåringen til å skrive en dagbok slik at han kan uttrykke sine følelser;
Organiser besøk av venner og planlegg aktiviteter sammen, hvis mulig;
Utvikle en plan for tenåringen for å holde kontakten med skolen, se på timene gjennom datamaskinen, for eksempel ha tilgang til materialet og leksene;
Hjelp tenåringen med å få kontakt med andre ungdommer med samme sykdom.

Foreldre lider også med barna med denne diagnosen, og derfor må de ta vare på sin egen helse for å ta godt vare på dem. Frykt, usikkerhet, skyld og sinne kan lindres ved hjelp av en psykolog, men familiestøtte er også viktig for å fornye styrke. Derfor anbefales det at foreldre setter av øyeblikk i løpet av uken for å hvile og for å snakke om dette og andre forhold.